To uker på Maritakaféen er nå gjennomført. For en opplevelse! Den første dagen var vi ganske nervøse, og visste ikke helt hva vi gikk til. Men det skulle vise seg at det ikke var noe å være redd for. Møtene som vi har hatt med mennesker i forskjellige livssituasjoner har virkelig satt ting i perspektiv. Små ting som at bussen er for sein, eller at vi fryser på vei hjem fra jobb har plutselig ikke så mye å si lengre – vi har i hvert fall et hjem å gå til.
I løpet av disse to ukene har vi hatt både koselige, triste og meningsfulle møter med gjestene på kafeen. Mange av dem har åpnet seg for oss, og fortalt om livet sitt. Det har for oss vært veldig fint å få se og høre på noen man vanligvis bare går forbi på gata.
Rusmisbrukere er et tabubelagt tema, og vi merker at det har preget oss tidligere. Før har vi kanskje vært litt redde for å snakke med dem, fordi vi ikke har visst så mye om dem. Vi har også visst veldig lite om hvordan vi skulle gå frem i en samtale, fordi vi lever så vidt forskjellige liv.
Etter to uker på Marita vet vi at de er så mye mer enn øyet ser. Vi har hørt en del triste historier, og sett et par overdoser, men mest av alt har vi opplevd fine ting! Dagene har vært varierte - vi har vært med på å dele ut klær, oppsøkende arbeid og å stå i kafeen. Det som vi sitter igjen med som det aller fineste minnet er da en av gjestene ble frastjålet mobilen sin. Reaksjonen hans på denne hendelsen var «jaja, jeg får bare ta det med et smil. Det var sikkert noen som trengte den mye mer enn meg».
Takk, Marita, for at dere lot oss ha praksis hos dere. Det har vært så ufattelig lærerikt! Og takk til alle de flotte menneskene vi har vært så heldige å få møte på kaféen, for alle de gode klemmene vi har fått, for at dere har fortalt oss historiene deres, og latt oss få et lite glimt inn i hverdagen deres.
Eline og Sunniva