Blogginnlegg fra Synnøve som har hatt praksis på Maritakaféen:
Jeg har ikke vært så mange ganger på Maritakaféen, men den følelsen av at du hører til på et sted, har jeg ikke kjent så fort noen sted før. Med én gang jeg kom inn på kaféen første dagen var alle glade for å se meg og det var en god stemning i rommet. Maritakaféen er en kontaktkafé for rusavhengige og kvinner i prostitusjon. På Marita kan gjestene komme som de er, slappe av fra gatelivet og kjøpe litt mat og drikke for en billig penge. Jeg liker at kaféen er drevet med kristne verdier og at det er stort fokus på Gud, det gjør at det er ett trygt sted å være og at alle blir sett.
På Maritakaféen kan gjestene få utdelt klær ved behov. Den første kvelden min løp jeg opp og ned trappen for å finne riktige klær, prøve å finne klær som passet og som de likte. Jeg måtte tåle kommentarer på at jeg ikke sa sannheten om at vi hadde klær i den og den størrelsen og jeg var visstnok ikke god nok til å lete. Men disse kommentarene skal jeg klare jeg leve med.
Vi hadde fått donert noen jakker til kafeen som var nye og veldig fine. Denne kvelden gav vi jakkene ut til dem som ønsket og hadde behov for en ny jakke. Jeg delte ut jakker og tenkte ikke så mye mer over det. Noen dager etter denne kvelden i praksis gikk jeg til t-banen på Jernbanetorget, plutselig la jeg merke til en mann som satt på gulvet og tigget. Han kjente ikke igjen meg der han satt med koppen foran seg og jeg husket ikke ansiktet hans. Men jeg la øyeblikkelig merke til han nå, han hadde på seg den jakken som jeg hadde delt ut på Maritakaféen noen dager tidligere.
Jeg gikk videre og tenke «Fy søren, det er bra at de får de klærne de trenger, at det er et sted som er varmt og godt og som i tillegg er et sted der de kan få en pause fra gatelivet.» Jeg ble så glad for å se han med jakka, for da vet jeg at han vet om et sted han kan få hjelp hvis han ønsker det, og at han tar imot den hjelpen han trenger. Akkurat da følte jeg meg som en liten del av noe som kan bety masse for disse menneskene.
Vi må være flinke til å sette pris på det vi har og ikke ta alt for gitt, for det er faktisk noen der ute i verdens nesten rikeste land som ikke lever i luksus og som kanskje ikke har det så bra som deg og meg.
